I september opplevde jeg, sammen med fire tusen andre, Oslo Business Forum. Den røde tråden på årets konferanse var The Human Edge. Det handler om kunstig intelligens og mennesker. Mennesker og kunstig intelligens.
Det er jo dét vi alle snakker om nå, er det ikke? Hvordan vi best mulig gir instrukser til chatboten (prompting) slik at vi får akkurat det vi trenger, så raskt som mulig. Og hvordan vi bygger agenter som kan løse oppgaver for oss automatisk, slik at vi får mer tid til … flere oppgaver? Flere oppdrag? Hverandre?
Sannsynligvis har du også tatt i bruk Copilot og andre kunstig intelligente venner i hverdagen. Det er jo så deilig å servere en god prompt til en kunstig kompis og få et strukturert, utfyllende og tilsynelatende riktig svar tilbake! Og å bygge noen agenter som tar seg av rutineoppgaver, røkter innboksen, oppsummerer møter, lager handlingsplaner og svarer på de vanligste spørsmålene.
Det er noen heftige verktøy vi har fått i hendene de siste par årene.
Les også: Hvorfor gir ikke kompetanseutviklingen effekt?
Kunstig eller menneskelig?
Hvordan skal vi manøvrere i dette landskapet som endrer seg fortere enn man klarer å si «Claude eller ChatGPT»?
Hva skal vi tenke på når vi velger det inn eller ut av hverdagen vår? Vi tenker det handler om balanse her også, som på mange andre områder. Noe kan vi overlate til våre kunstige venner, og noe bør vi – menneskene – holde fast i til knokene hvitner.
På OBF fikk vi servert det ene tankevekkende budskapet etter det andre: Små og store retter kom i høyt tempo, og det smakte fortreffelig av både søtt, salt og syrlig. Hvis man er av typen som trenger litt tid – som kanskje tygger litt sakte og vil la maten synke mellom hver rett – var det egentlig bare å glemme dét, ta imot, og kanskje prøve å gjemme noe i servietten til senere.
Både tida og vi løp raskt videre etter festmåltidet, og all denne hjerneføden har vært med rundt i noen uker nå, og surret i bakhodet mens vi har vært ute på oppdrag. Hva festet seg fra disse dagene, som vi tar med videre?
Les også: 4 måter å gi tilbakemeldinger på med JTI
Tre spørsmål til ledere
Steven Van Belleghem snakket om hvor enkelt det nå er å levere raske, friksjonsløse kundeopplevelser som oppleves personlige – ved hjelp av KI. Og han minnet oss på at det bare er fem fattige minutter til dette har blitt en selvfølge for kundene – om det ikke allerede har blitt det.
Og hvis det ikke er smooth sailing, nøler ikke kunden et øyeblikk med å gå videre til noen andre. Hvis vi ikke har en relasjon, da. For da betyr det gjerne noe mer.
Som han så fint oppsummerte det: “AI is crucial, but it’s not the ticket to win the heart and the business of your customers. The depth of the relationship is.”
Når KI gjør det like enkelt for konkurrentene dine, hva er det da som får kundene til å bli hos deg?
Angela Duckworth løftet viktigheten av å legge forholdene til rette for å lykkes med det du vil. Altså oppsøke og bygge de relasjonene og miljøene som hjelper deg å både forstå og hente ut egne evner og ferdigheter, og forvalte og foredle dem.
«High performance may be individual, but the conditions that enable it are deeply social», sa Duckworth. Om det er det sosiale som legger til rette for å prestere på et høyt nivå, hva skjer da om vi blir så effektive at vi ikke har tid til relasjonene?
I sommer så mange av oss hvordan landslagsgutta presterte på den største fotballscenen. Vi rodde i takt, både innaskjærs og utaskjærs, med øynene festet på et team som måtte prestere under enormt press. På OBF var vi så heldige å få høre fra teamlederen deres.
Ståle Solbakken snakket om betydningen av å bli sett, og å bli sett på riktig måte av de riktige folka.
Det kan nemlig være helt avgjørende for både individuelle og kollektive prestasjoner, og til og med de største stjernene trenger kjærlighet og rosende ord. Vi trenger hverandre! «The best players or the best workers, they also need love. They need to get praised.»
Får også de flinkeste folka dine høre det når de leverer godt – igjen?
Les også: Slik bygger du trygge og effektive prosjektteam med JTI
Hva er det menneskelige fortrinnet?
Vi bør altså være litt kloke nå, og svært bevisstepå hvordan vi bruker KI og alle mulighetene den gir. Vi må gjerne omfavne avlastningen og hjelpen vi kan få til å oppsummere møter og e-poster, analysere data, finne mønstre, formulere problemstillinger og svar, foreslå alternativer og lage sjekklister.
Men KI kan ikke overta den sosiale, mellommenneskelige relasjonsbyggingen for oss – som vil fortsette å være veldig viktig. For eksempel kan du tenke deg at en KI-assistent fint vil registrere stillhet i et teammøte, men hva betyr dette fraværet av lyd?
Er det et signal om enighet? Motstand? Forsiktighet? Konsentrasjon? Frustrasjon? Sinne? Fortvilelse? Resignasjon? Hva er et godt neste skritt i det som oppstod akkurat nå – mellom menneskene? Det må et menneske til for å dekode og tolke de mellommenneskelige signalene, og finne en god vei videre.
Vi kan altså få mye støtte og en god oppgaveassistent i ulike KI-verktøy, men vi må fortsatt jobbe med samhandlingen og kommunikasjonen i prosjekter og team for å lykkes med å bygge ekte relasjoner, motivasjon og lojalitet.
De som får til dette, vil få et enormt forsprang på dem som ikke prioriterer å bygge sterke team. Det kanskje største fortrinnet du kan gi teamet i en tid der stadig mer automatiseres, er å ta deg tid til å se folka dine. Legg merke til hvem som blir stille. Spør hvordan de har det, og si det klart og tydelig når noen har prestert bra.
Kanskje er det også det vi endte opp med å gjemme inne i servietten fra OBF.
Van Belleghem, Duckworth og Solbakken kommer fra ulike miljøer, men har mer til felles enn vi kanskje skulle tro.
Alle er opptatt av at det er relasjonene, miljøet rundt oss og det å bli sett som får folk til å prestere, og som gjør det mulig i utgangspunktet. Alt peker altså på at det menneskelige blir mer, ikke mindre, viktig for fremtidens sterkeste team. Og det er jo litt befriende.
Foto: © Oslo Business Forum
