Den gang dagens eldre var unge, var det ikke så mye fokus på miljø og bærekraft slik som det er i dag. Årsaken var kanskje at problemene ikke var så store, at det var lavere befolkningstetthet i verden, og sist, men ikke minst, mindre kunnskap og derav fokus på temaet.
Hvordan kan vi som har levd et langt liv i dag, og som står som seniorer i arbeidslivet med den innflytelseskraft som hører til, bidra med vår erfaring for å ivareta miljøet for våre etterkommere?
Vi har lenge jobbet med bærekraft
Min første jobb var prosjektet Mjøsaaksjonen, på vegne av Miljøverndepartementet i 1980. Mjøsa var den gang meget forurenset. Samtidig var innsjøen Norges største drikkevannskilde.
På slutten av 70-tallet var innsjøen faktisk så forurenset av blågrønnalger at det luktet vondt av vannet på Hamar. Gjøvik hadde, som eksempel før Mjøsaksjonen, sin avfallsfylling for søppel ute i Mjøsa, der Hoff ligger i dag. Dette sier litt om holdninger og kunnskap om miljø og konsekvenser den gang.
Mjøsaaksjonen innførte en rekke tiltak som bidro til å bedre vannkvaliteten i innsjøen. Blant annet ble det innført forbud mot fosfat i vaskemidler (i hele Norge), bygd avløpsrenseanlegg for alle byer og tettsteder og avløpsanlegg for alle boliger i spredt bebyggelse, det ble bygd nye tette gjødselkjellere for landbruket og egne renseanlegg for industrien. Mjøsa ble den gang reddet gjennom en felles innsats fra stat, kommuner og befolkningen. Vi kalte det ikke bærekraft den gang, men vi forstår nå at Mjøsaaksjonen også var et bærekraftprosjekt.
Er det snakk om samfunnsnytte, er det nok også bærekraftig
Fra 1989 til 1992 jobbet jeg med vannforsyning på landsbygda i Tanzania. Her skaffet vi vann til 1 million innbyggere, noe som ga barn og kvinner økt mulighet til å bruke tid på utdannelse, matproduksjon eller inntektsbringende arbeid, i stedet for å bruke mesteparten av tiden på å gå flere kilometer hver dag for å hente vann. Et samfunnsnyttig prosjekt som skaper samfunnsnyttige ringvirkninger utover det å skaffe en ren vannkilde til et samfunn – bærekraft.
Et annet interessant prosjekt jeg var med på var for Norzink (nå Boliden) i Odda på midten av 90-tallet. Sørfjorden var den gang meget forurenset og det var ikke anbefalt å spise fisk på grunn av høye tungmetallverdier. Boliden som en av flere industribedrifter i Odda, fikk da pålegg av det som nå er Miljødirektoratet om enten å gjøre noe med sine utslipp eller stenge fabrikken. Det ville hatt store konsekvenser i Odda.
Som et miljøtiltak for Boliden, kom vi da som rådgivere med forslag om å pumpe alt slam som tidligere hadde gått rett i Sørfjorden, til utsprengte fjellhaller hvor slam fikk sedimentere over to år. Etter det kunne rent vann dekanteres og ledes til fjorden. Det er nå bygget 21 store fjellhaller (ca. 250 m lange og 18 m høye) og det er planer om å øke både zinkproduksjonen og ytterligere et stort antall fjellhaller betydelig. Dette miljøtiltaket førte til at Boliden igjen kunne øke produksjonen, og viktige arbeidsplasser i et lite lokalsamfunn kunne beholdes samtidig som Sørfjorden ble erklært ren.
Disse erfaringene er nok ikke unike for meg. Mange erfarne prosjektledere har vært med på tilsvarende prosjekter uten kanskje å vite at dette er bærekraftprosjekter. Dette er kanskje derfor ikke så fremmed som vi skulle tro.
Statsbygg var også tidlig ute med bærekraft-tankegangen. På midten av 90-tallet da Rikshospitalet flyttet til Gaustad, ble gamle Rikshospitalet utviklet til boligområdet Pilestredet Park. I dette prosjektet var det stort fokus på gjenbruk av betong, granitt og tegl. I tillegg var fordrøyning av overvann og nye løsninger for kildesortering av søppel inkludert.
Vi med lang fartstid har et større ansvar
Med dette som bakgrunn mener jeg at vi har et større ansvar, vi som har lang erfaring og har levd et langt liv. Vi må kunne formidle og dele våre erfaringer om både utviklingen og tiltakene vi har vært med på. Vi har sett klimaendringene over tid, erfart hvor fort befolkningsveksten har gått, opplevd den økte forurensningen av luft, ferskvann og hav, sett utnyttelsen av ressursene våre og sett urettferdighet og krig. Vi må gå foran og ta dette ansvaret nå. Det vil være viktigere enn noen gang nå å prioritere riktig. Vi må være gode fortellere til våre barn og barnebarn. Vi må vise hvor viktig det er å bidra til å ta vare på kloden vår. Selv om dette er små bidrag vi som enkeltpersoner kan bidra med, er kanskje det aller viktigste å skape de rette holdningene og forståelsen av viktigheten av bærekraft og klimapåvirkning.
Bærekraftkonseptet var kanskje ikke innarbeidet den gang jeg jobbet med disse prosjektene, men målsetningen med prosjektene var helt klart bærekraftige miljøtiltak. Bærekraft er altså ikke noe nytt. Det er heller noe vi har satt ord og tall på i større grad enn før, i takt med en økt forståelse. Det er sånn sett kanskje ikke så vanskelig å overtale «gamle gubber» til å jobbe videre med bærekraft.
